Kategori: Sjakkspalte

Det blåser et sjakkvind over landet vårt. Stadig yngre talenter slår seg opp og frem og imponerer en stor sjakknasjon - vi har noen av verdens beste juniorspillere og ser en på FIDE sin rangering over de 100 beste juniorspillerne under 20 år i verden har Norge hele 3 talenter inne på den lista. Det er GM Aryan Tari (2595) på 10. plass, GM‎-Elect Johan Salomon (2488) på 67. plass og IM Johan-Sebastian Christiansen (2471) på 89. plass. Vi er helt der oppe og Tari er kun 18 år gammel og har 2 år igjen i juniorklassen! Det gror i norsk sjakk. Ser vi lenger nedover årsklassene er det mange sterke navn som melder seg på i kampen om å bli stormestre i sjakk. 15 år gamle Tor Fredrik Kaasen (2409) er en åpenbar kandidat til den tittelen og vil nå langt - men noen av de mest spennende spillerne i norsk sjakk er enda yngre enn Kaasen og de kommer som et skudd denne sommeren...

I første runde av Xtracon Chess Open 2017 i Helsingør sør for København var det nemlig to unge nordmenn som imponerte meg mest. Den ene av dem detonerte den største bomben i første runde av Xtracon og partiet hans var da også ekstraordinært velspilt. Det er en fryd å spille gjennom partiene til den unge Stavangerspilleren Aksel Bu Kvaløy og tankene til en sjakkelsker går tilbake i tid til Paul Morphy og Jose Raul Capablanca sin tid da sjakken virket så enkel. Brikkene ut til gode felter, spille opp en overveldende stilling og sac, sac - mate! Bu Kvaløy fyller først 9 år i august og likevel spiller han ofte noen perler som gjør inntrykk på en gammel sirkushest som meg som har vært ute en vinterdag før - for ikke å snakke om en sommerkveld med vidunderlig sjakk… Ja, for sjakken Bu Kvaløy leverte mot en FM på hele 2332 i første runde av Xtracon Open var vidunderlig vakkert og selvsagt får han dagens diagram her i Sjakkspalta.

Et annet stort talent er Afras Mansoor fra Søråshøgda der ildsjel Ole Valaker har nedlagt utallige arbeidstimer for å skape gull av gråstein. Han har skapt et stort og fint skolesjakkmiljø på Søråshøgda ut av intet og i dag har klubben Norges sterkeste barneskolelag. Det er morsomt at det gror utenfor Oslo-gryta og det er morsomt når hardt arbeid slår mynt av seg. 13 år gamle Afras Mansoor spilte mot Simen Agdestein i første runde av Xtracon der Jon Ludvig Hammer er sjette rangert og Simen Agdestein er tiende rangert. Simen vant selvsagt mot unge Mansoor - men ikke uten å kjempe som en tiger og ta seieren i et tårnsluttspill som en stund objektivt sett var remis. Mansoor gikk i dette partiet i Max Euwe sine fotspor og Simen fulgte Bobby Fischer sine fra det berømte partiet Fischer - Euwe, Leipzig-OL 1960 der Fischer spilte et virkelig lærebokparti i Caro Kann. At de unge i dag kan mye teori er en ting - men det er artig å se at de også spiller god sjakk når de står på egne ben. Vi krysser fingre for Bu Kvaløy og Mansoor i resten av Xtracon Chess Open - dette blir bra!

Vi ser Aksel Bu Kvaløy imponere med hvit:

Bobby Fischer henger på veggen over skrivebordet mitt og ser ned på meg når jeg jobber med sjakk. Nederst på bildet står Bobby Fischer siste ord - om livet selv... På bildet utstråler Fischer arbeidslyst og seriøsitet der han henger. Dette var en kar som virkelig jobbet med sjakken - for hardt arbeid adlet Bobby Fischer! Derfor er det helt på sin plass å ha verdens største sjakkspiller hengende over pulten sin i en liten arbeidskrok i Sjakkfantomet hule. Fischer er utvilsomt den aller største og han viste det gjennom å sette større og mer markante spor i sjakkhistoriens enn noen annen spiller har gjort til dags dato. Hva skal vi si om en mann som tok opp kampen mot et helt sjakkhegemoni alene for så å overvinne det? Det kom et paradigmeskifte i sjakkhistorien som vi aldri har sett maken til i 1972 - og plutselig fikk vi en oppblomstring for sjakken i vesten som har vart frem til i dag. Større kan det ikke bli. Det Fischer fikk til i årene 1970-72 er uten sidestykke sjakkens vakreste fortelling. En fortelling som er forsøkt gjenfortalt 1001 ganger - men som i et sant eventyr - overgår virkeligheten alle gjenfortellingene. Ingen har nemlig helt klart å fortelle hele den sanne historien om gutten fra Brooklyn i New York, som endte opp i lille Reykjavik der han gjorde sitt aller siste "sjakktrekk" i 2008 ved å få puste fredfullt ut og endte opp på en liten, stille kirkegård i Selfoss, langt borte fra alle som var ute etter pengene hans og det som verre var. Han var da rik på penger, opplevelser og berømmelse - men fattig på de virkelig viktige tingene som alle menneske søker etter et langt liv. Mentalt var Bobby på bristepunktet, og uten stabilitet, harmoni og mye menneskelig varme rundt seg hadde Fischer et vondt liv på slutten. Han var rett og slett syk, ensom og nærmest forlatt da han forlot denne verden med de bevingede ord: "Nothing is so healing as the human touch".

Fischer scoret 187 på en IQ-test på renommerte Erasmus Hall High School og var et geni i gigant-klassen. Han kunne blitt hva som helst innenfor det intellektuelle landskapet om skjebnen hadde ville det annerledes - men sjakken tok han og preget hans liv. Lille Bobby sitt liv startet tragisk uten en nærværende far og han vokste opp sammen med søsteren og moren. De to barna fikk i oppveksten i store perioder seile sin egen sjø - og Fischer viet seg til sjakken alt som 6-åring. Slik jeg ser det brukte Fischer sjakken som terapi mot en virkelighet som ble for tøff for han uten en far og med en mor som hadde store problemer. Det endte opp i en slags tragedie etter 1972 da han ble verdensmester - etter dette innhentet virkeligheten til slutt hans flukt. Den dagen han la sjakken på hylla, og ikke hadde noe nytt å fylle tiden sin med, fant frykten og de paranoide-tankene sin næring i tomrommet sjakken etterlot. Det gikk nedover med Bobby utover 70- og 80-tallet, og da han i 1992 overprøvde amerikanske myndigheter, og valgte å spille en oppvisnings-match i krigsrammede Jugoslavia - var helvete løs for den berømte, og etter hvert beryktede, sjakkspilleren. Dette ga selvsagt ny næring til de gamle paranoide tankene Fischer allerede slet med - han var blant annet antisemittisk - og Fischer ble mer og mer en parentes i det gode selskap. Det hele toppet seg i 2001 da Fischer uttrykte ting som slett ikke egner seg på trykk - etter angrepet på World Trade Center. Han frydet seg rett og slett over det som hadde skjedd - og med TV-bilder av et Fischer-bilde - og stemmen til en forstyrret mann - fikk Fischer sitt renommé seg en total knekk. Fischer var på denne tiden en herjet sjel, og da han ble arrestert i Japan i 2005 fryktet vel de fleste sjakkspillere, som fortsatt hadde et hjerte for sjakkspilleren Bobby, at det nå kom til å skje ting med Fischer som ville bli stygge. Det rørende, for de som kun hyller Fischer for hans sjakk og som har medlidenhet ovenfor sykdommen han utviklet, var at sjakkmiljøet på Island valgte å spille det storpolitiske "sluttspillet" på Bobby Fischer sine vegne. På elegant vis fant de en mulighet i lovverket som ga Fischer en slags klarering til en "hjemreise til Reykjavik" i 2006 der han symbolsk nok døde 64 år gammel den 17. januar 2008.

Mellom disse to ytterpunktene i Fischer sitt liv - barndommen og alderdommen -  åpninga og sluttspillet i sjakk - var det et heidundrende midtspill som Fischer spilte på eminent vis i mange år. Hans slående intelligens ble hans våpen og da Fischer vokse opp i USA på 50-tallet, der den lille Bobby ble et slags kultfenomen - bare 13 år gammel - da han spilte "Århundrets parti" i 1956 mot Donald Byrne. Han ble et av mange symboler på den amerikanske drømmen. En fri mann som skulle knuse Sovjet nærmest alene. Alt som tenåring levde den drømmen i Fischer sitt sinn, og han ble bedre og bedre og 16 år gammel kunne han leve av å spille store turneringer krydret ved det å spille oppvisnings-matcher eller simultansjakk over hele USA. Han tok konsekvensen av dette og sluttet på High School. Etter å ha vunnet det amerikanske mesterskapet en rekke ganger, og yppet seg mot resten av verdenseliten i sjakk ved flere anledninger før fylte 17 år. Fischer var alt blitt et begrep. Ja, allerede som 16 åring slo Bobby Fischer den tidligere verdensmesteren Vassily Smyslov i kandidatturneringen 1959 - det er suverent. Jeg har aldri sett maken til sjakk fra en 16-åring, hverken før eller siden, og det er da heller ingen andre 16-åringer som har banket en fersk ex-verdensmester i sjakk i så ung alder. Både Magnus og Kasparov var 17 år da de nedla sin første ex-verdensmester i klassisk sjakk. Fischer blomstret videre utover 60-tallet og med sin moralske ryggrad stilte han krav til russerne som ingen andre før han hadde våget å stille!

Trolig trakk Rueben Fine seg fra kandidatturneringen i 1948 fordi russerne kom til å samarbeide der - noe han skrev om i det amerikanske bladet "Chess Life" på slutten av 70-tallet. Men på 40-tallet våget ikke Fine å si sannheten for hvorfor han ikke ville bruke 3 måneder av sitt liv i Moskva. Han visste nok som psykolog at sannheten også kan brukes mot mennesker - og at paranoid-kortet ville blitt trukket frem - og vist han - om han ikke holdt munn ovenfor russerne - som på den tiden også hadde stor makt i verdenssjakkforbundet FIDE. Reuben Fine var også i opposisjon til det amerikanske sjakkforbundet, akkurat slik Fischer var det noen år senere, da de ikke ivaretok amerikanske interesser sterkt nok. Kort fortalt våget Fischer der Fine sviktet. Fischer tok opp kampen og spilte med i to turneringer der han så russerne i kortene og deretter gikk han hardt ut etter at de "jukset" i Curacao i 1962. Etter dette satte Fischer makt bak kravene sine - og da arkivene til KGB ble åpnet mange år senere kunne en hel verden lese, og se, at Fischer hadde rett - russerne hadde inngått et avtalt spill i 1962. Kravene til Fischer var på den tiden svært omfattede og handlet om å få bedre spilleforhold, høyere pengepremier og han krevde i tillegg at kandidatmatcher skulle foregå mann mot mann. Det siste burde være en selvfølge - siden sovjeterne hadde mange flere spillere med, enn vesten, og således kunne manipulere VM-turneringene. Noe vi i dag vet at de også til en viss grad gjorde. Det siste var et ufravikelig krav fra amerikaneren, som fikk kravet sitt igjennom. Også pengekravet var viktig, og etter hvert ble premiene høynet slik at en kunne leve av sjakk gjennom turneringsspill om en var blant de beste i vesten (de hadde jo ikke statslønn slik russerne hadde). Bent Larsen mente for øvrig at Fischers moralsk ryggrad av og til kunne gå vel langt og få litt komiske konsekvenser. Da Bobby spilte i kandidatturneringen i 1959 - 16 år gammel - fikk han nemlig daglige gaver fra arrangøren i Zagreb. En dag fant han to flasker likør, og en flaske god vin, ved bordet sitt. Da han kom opp på hotellrommet sitt tok Fischer konsekvensen av synspunkt sitt om at alkohol var en gift - så 16-åringen helte like godt ut likøren i vasken - så ingen skulle rammes av den. Bent Larsen kom visstnok ramlende inn døra akkurat i tide til å redde den siste vinflasken. Angivelig med gangstermetoder som Bobby satte så stor pris på – at han lot Larsen få gå fri etter hendelsen.

Bobby Fischer likte nemlig både livet, og alt som hører til, og selv om han var en ensom ulv lot han alltid andre få drikke sin vin i fred om du skjønner hva jeg mener. Akkurat som han i sine vennskap med ulike mennesker holdt en god takt og tone på det personlige plan før alt helt mot slutten tårnet seg opp for han og folk flyktet fra den løse kanonen. Noen konflikter ble det selvsagt i årenes løp, med en så eksentrisk mann - men det blåser på toppene også for andre. Jeg velger altså å huske Bobby Fischer for løftet han ga sjakken i vesten og fra å være en russisk paradegren - ble det en mulig levevei og i hvert fall en stor og fin aktivitet som kan dyrkes over hele verden. Hans prestasjoner over brettet fra 1970 - da han vant kandidatturneringen på Palma De Mallorca med hele 3.5 poeng foran spillere som Bent Larsen, Efim Geller og Robert Huebner - er uovertruffent i både fortid og fremtid etter 1972. Det er ikke rart at mange middelhavsfarere i livet ikke forstår fenomenet Bobby Fischer hans psyke på den tiden var beinhard og hans genialitet var udiskutabel. Veien fra genialitet til galskap kan synes kort for noen - men Bobby Fischer er uovertruffent i sjakkhistorien og en slik mann er så lite gal som en kan forbli. Per definisjon er han noe helt spesielt. Forskjellen på galskap og genialitet er slik jeg ser den egentlig uendelig lang. Ikke fordi genialitet ikke har sine begrensninger - det har den. Men galskapen har ingen begrensinger og ingen tullebukk blir verdensmester i sjakk. I tilfellet Bobby Fischer bikket det over i paranoia senere i livet som jeg har vært inne på, men når sjakken sluttet å sysselsette tankene hans - og ikke ble en terapi mot selve livet lenger - så ble konsekvensene deretter. Tidsvitner som Bent Larsen og Anatoly Karpov har skrytt av Fischers genialitet og Karpov snakker den dag i dag varmt om sine hemmelige møter med nettopp Bobby Fischer midt på 70-tallet da de prøvde å fremforhandle en match i 1975. Jeg velger altså å huske den Bobby Fischer som vant kandidatsemifinalen mot Mark Taimanov med 6-0, den Bobby som gruset Bent Larsen 6-0 og den Bobby som høvlet ned Petrosian 6.5 - 2.5. Det ligger en mental råskap bak slike resultater som jeg tror få mennesker forstår mye av. Resultatene er helt enestående - de er uten sidestykke i sjakkhistorien og selv Garry Kasparov må derfor melde pass for sjakkens Zeus. Gudenes Gud - Bobby Fischer - som ble kronet til verdensmester i sjakk torsdag 31. august 1972 er den aller største i sjakkhistorien.

Her er Fischers mest berømte kombinasjon, spilt da han var 13 år gammel:

Kongen av sjakk - Garry Kasparov – er tilbake! Mesteren selv og tidenes mestvinnende sjakkspiller skal nemlig gjøre comeback. Er noe for godt til å være sant er det heller ikke sant, og også denne gang har det en hake. Det gjelder nemlig ikke klassisk sjakk og ei heller et oppgjør mot Magnus. Men comebacket er virkelig nok - Kasparov skal ut i manesjen igjen - den gamle sirkushesten lukter sagmugg og vil prøve seg mot vår tids beste spillere og selvsagt er det Magnus sin skal han er ute etter i enden av tunnelen – i hvert fall i hurtigsjakk. Kan det virkelig gå bra? Jeg er stor Kasparov-fan, men det kan ikke gå bra. Kommer Kasparov tilbake og får pluss-score på Magnus vil det være like stort som da Fischer tok balletak på hele den russiske sjakkeliten og knuste dem alle i årene 1970-72. Selveste Kasparov er altså tilbake! Han skal underholde oss! Med god sjakk, hallelujastemning og springerofre på g7 skal legenden holde fest - og hvem skal egentlig betale regninga? Blir det Kasparov selv som blør på verdensrankingen, eller blir det Anand, Karjakin og Aronian som må blø? Uansett gleder jeg meg stort til å se Kasparov gå i ringen igjen der han er ute etter å sette Anand på plass nok en gang og til å få ungdommen til å se på han med den ypperste respekt igjen. Dette blir stort!

Comebacket finner selvsagt sted i USA - hvor ellers? I Saint Louis - nærmere bestemt i midten av august fra 14. 19. august 2017 - med et spennende startfelt, I say no more. Feltet består av: Kasparov, Fabiano Caruana, Sergey Karjakin, Hikaru Nakamura, Viswanathan Anand, Ian Nepomniachtchi, Levon Aronian, David Navara, Le Quang Liem, Lenier Dominguez. Hvilken herlig miks av ung og gammel, av øst mot vest og av erfaring mot ungdom - dette blir gøy folkens! Selvsagt vil Kasparov gripe etter dirigentrollen! De andre får lov å være orkester - men Kasparov vil ha dirigentrollen og lede an etter beste evne. Merk mine ord. Hans aura vil sette ut spillere som Navara og Anand - de vil virkelig kjenne presset allerede før turneringa er i gang. Men hva med de nye, unge spillerne som aldri har spilt mot Kasparov før. Aronian, Karjakin, Caruana og Nakamura. Vi får se - det er umulig å si noe sikkert - men Kasparov har aldri møtt noen av disse i langsjakk og han har ikke satt spor i deres sinn slik han har det med Vishy Anand. Så det eneste tipset jeg våger meg ut på er at kjempen Kasparov kommer til å slå Anand i innbyrdes mini-match. Ja, for alle skal møtes tre ganger - i ett hurtigsjakkparti og to lynsjakkpartier og så skal det telles og summeres.

Jeg skal være ærlig nok til å innrømme at jeg ikke helt skjønner motivasjonen til dem store helten Kasparov. Han har alt å tape og lite å vinne på å stille til start. Alle vet at Kasparov fortsatt var best i verden i de 5 årene Kramnik var verdensmester fra 2000-2005 - da Kasparov abdiserte fra enerposisjonen på verdensrankingen. Alle vet at det tar på å være borte fra sjakken på heltid, og at en lidenskapelig sjakkspiller som Kasparov må ha tapt mye spillestyrke selv om hans regneferdigheter, hans spillestyrke og hans intuisjon fremdeles er meget imponerende isolert sett. Kasparov hadde 2812 da ha la trebrikkene på hylla i 2005. Det er 12 år siden - og la oss lage et estimat på at Kasparov kun har tapt 4 effektive elo-poeng i året siden den gang - da er han i dag nede på 2764. Noe høyere reell spillestyrke tror jeg egentlig ikke han har basert på det andre har gått ned etter langt fravær fra toppsjakk. Så hva vil Kasparov med et comeback spør jeg meg? Vil han tilbake for godt? Vil han seg så vondt at han skal spille profesjonell sjakk igjen og trene seg opp til toppen? I så fall er han 100 ganger mer sulten på sjakk enn det jeg trodde han var - for Kasparov gjør aldri ting stykkevis og delt – han gjør det helhjertet!

Bobby Fischer falt ca. 150 poeng på 20 år da han gjorde comeback i 1992 - med en prestasjon rundt 2630 var han kun den samme som før i noen få enkeltpartier - men Fischer er ikke representativ fordi han hverken tok godt vare på seg selv, sine sjakkferdigheter eller hadde computere og Internett til opptreningen før comebacket. En ting skal vi være 100% sikre på. Kasparov har spilt i det skjulte på Internett, han har trent mot ulike sparringspartnere og han kommer best forberedt av alle til Saint Louis. Mens de andre tar den klassiske sjakken seriøst - er dette Kasparovs arena nå! Kamsky gikk ned ca. 50 elopoeng det første drøye året han spilte sjakk etter comebacket sitt i 2005. Kasparov har helt sikker sett på matematikken bak Kamsky sitt comeback - der russeren begynte å klarte mot verdenseliten allerede 1.5 år etter comebacket sitt - og der han faktisk vant den kjempesterke World Cup-turneringa i 2007 og kvalifiserte seg videre i VM… Poenget mitt her er at Kamsky klatret sværty høyt og at han tross alt aldri var så høyt som Kasparov i utgangspunktet. Så kan det være mulig for en 54 år gammel Kasparov, i teorien, å overraske en hel sjakkverden og gjøre et heidundrende comeback? Det er helt sikkert fysiologisk mulighet å konkurrere med ungfolene i den alderen - men jeg tror aldri det vil skje i langsjakk! Jeg håper Kasparov vil lykkes, men tror tiden har gått fra han nå - og selv om han ikke vil gjøre seg bort på noen som helst måte i hurtigsjakk og lyn - så har jeg vondt for å tro at han vil komme blant topp 3 i Saint Louis. Likevel vil vi få et fyrverkeri over brettet i enkeltpartier og mye god sjakk fra Kasparov, så jeg er fan og jeg gleder meg!

Et av mine favorittpartier er Adams mot Kasparov fra Linares 2005:

Dortmund er en sjakkby med sus i. Den tyske storbyen som ligger vest i landet mot Nederland, arrangerte en storturnering allerede i 1928, der tyskernes egen Fritz Sämisch vant foran sterke folk som Richard Reti, Efim Bogoljubov og Rudolf Spielmann. Det gikk lenge til neste store turnering i byen, og den kom først i 1951 da stormester i både brettsjakk og postsjakk, Albéric O'Kelly de Galway fra Belgia, vant. Ti år senere skulle det russiske multitalentet GM Mark Taimanov vinne - pianisten som ble sjakkspiller var uglesett av styresmaktene i hjemlandet etter sitt tap 0-6 mot Bobby Fischer i 1971 – men han var en god sjakkspiller som altså nådde kandidatmatchene i VM. Nettopp på VM-matchen i 1972, mellom Bobby Fischer og Boris Spassky, la Dortmund i sin tid inn et bud på å arrangere - og det kunne selvsagt endret sjakkhistorien. I stedet vant Reykjavik frem og arrangerte tidenes VM på Island og sjakken fikk en oppblomstring der som verden knapt har sett maken til før vår tid og sjakkens oppblomstring i lille Norge.

Når tyskerne i Dortmund ikke vant retten til å arrangere en VM-match i 72, tok de i stedet skjea i egen hånd og startet med å arrangere en årlig storturnering i byen med sterke stormestre på startstreken. Den første turneringa fant sted i 1973 og på plass var den finske legenden Heikki Westerinen som høstet sine to største triumfer i denne byen. Han vant det som nå heter Dortmund Sparkassen Chess Meeting to ganger, i 1973 og i 1975 og 70-tallet var Westerinens velmaktsdager. Årene gikk og sterke spillere som Ulf Andersson, Raymond Keene og Efim Geller vant Dortmund-turneringen - men ikke før i 1992 jazzet arrangøren turneringa opp i skyene ved å invitere de aller ypperste i verden. Garry Kasparov vant selvsagt turnering i 1992, på samme poengsum som Ivanchuk, og i det slagne felt finner vi navn som Vishy Anand, Gata Kamsky og Alexei Shirov. Året etter vant Karpov og så gikk det slag i slag. Fra 1995 har en mann likevel dominert turneringen i Dortmund og hans navn er selvsagt Vladimir Kramnik som trofast takker ja til arrangøren år etter år. Kramnik har vunnet denne storturneringa hele 10 ganger! Så var det stopp. Kramnik har ikke vunnet siden 2011 og også i år ser det ut til at andre spillere tar kaka hjem.

I fjor vant Vachier-Lagrave den 44. utgaven av Dortmund Sparkassen Chess Meeting i ren utklassingsstil med knallsterke 5.5 av 7. I år er han tilbake og etter fire runder ligger Vachier-Lagrave på 50% score, mens Kramnik ligger nede på 1.5 av 4 når det kun gjenstår tre runder av Dortmund 2017. I en meget overraskende ledelse, sammen med Radoslaw Wojtaszek etter 4 runder, ligger hjemmehåpet Matthias Bluebaum (2642) som er lavest rangert i feltet, men som har en sterk seire så langt – begge disse har 2.5 av 4 mulige i tet. Bluebaum er en av de unge, lovende tyske spillerne som det er knyttet en viss forventning til. Han er 20 år gammel, ble stormester i 2015 og i fjor vant han Grenke Chess Open 2016, som var en uhyre sterk åpen turnering med en lang rekke superstormestre. Dette var Bluebaums beste resultat så langt i karrieren, men nå leder han altså den tradisjonsrike Dortmund-turneringa udelt og tankene mine går tilbake til 2005 da hjemmehåpet Arkadij Naiditsch smelte til og vant Dortmund det året foran løver som Topalov, Svilder og Kramnik! Står Bluebaum løpet ut vil det altså være en sensasjon.

Vi ser et flott vinstparti av Matthias Bluebaum:

Magnus Carlsen var 17 år og 4 måneder gammel da han passerte 2750 i rating. Wei Yi lå en stund foran Magnus på utviklingskurven, men etter en lengre stagnasjonsperiode for kineseren ligger han nå bak Magnus sine rekorder i verdenssjakken. Wei Yi vil på FIDE sin eloliste per 1/8-2017 passere 2750 i elorating, 18 år og 2 måneder gammel, og han gjorde det med stil ved å vinne den 8. Danzhou superturneringen i Kina. Wei Yi gikk tapsfri gjennom feltet og vant hele fire partier - noe som førte han opp på sterke 6.5 av 9. Et helt poeng bak prinsen av sjakk finner vi Ding Liren og Vietnam sin store sønn Le Quang Liem - begge tok altså 5.5 av 9, mens Wang Hao, Arkadij Naiditsch og Yu Yangyi alle tok 5 poeng på delt fjerdeplass. Vi la merke til at russeren Vladimir Malakohov falt fullstendig igjennom mot kineserne - han tok kun ett poeng mot de fem hjemmehåpene i denne turneringa. Ivanchuk tok forøvrig 50% og Ruslan Ponomariov tok 3.5 av 9. Det var harde bud for de russisktalende i Kina der fire asiater tronet på topp! Times are changing.

Wei Yi er nå opp på 2755 i rating og er nr. 2 av de kinesiske sjakkspillerne. Ding Liren er helt oppe på 2783 og vil trolig få en 9. plass på neste FIDE-liste - og fortsetter Vachier Lagrave nedgangen i Dortmund kan Liren også passere han slik han trolig vil passere Anand på høyere aktivitet i siste periode. De to har begge 2783 i rating nå. Wei Yi er prinsen av sjakk i øyeblikket, en annen prins er i mine øyne Wesley So - men det finnes mange prinser og kun en konge. Husk det! Han heter Magnus Carlsen, er norsk og sitter godstolen sin der han troner på topp og venter spent på Sinquefield Cup - som vil være en viktig turnering for Magnus. Jeg vet at Magnus i disse dager lever et aktivt liv i Vesterålen der han ferierer for tiden. Helt i starten av august skal han opp mot Fabiano Caruana, Sergey Karjakin, Hikaru Nakamura, Maxime Vachier-Lagrave, Viswanathan Anand, Wesley So, Ian Nepomniachtchi, Levon Aronian og Peter Svidler. Vi gleder oss!

Wei Yi spiller spektakulær sjakk og i møtet med den teoristerke russeren Vladimir Malakhov hostet Wei Yi opp en kinesisk spesialrett med svart, som russeren Malakhov, fikk brekninger av. Wei Yi brukte en spesialvariant som han har brukt før - og som Ding Liren introduserte med sin nyhet 10...Lc7! i fjor i engelsk åpning som svart. Vi skal ikke diskutere dyp åpningsteori her hos Sjakkspalta, men varianter der en gir en hel kvalitet - uten å få helt konkret materiell valuta tilbake i sparebørsa - er uvanlig i sjakk. I dette tilfelle fikk Wei Yi kun en bonde for kvaliteten, men i tillegg fikk han både angrepssjanser og stor aktivitet. Dermed førte han den svarte hæren til seier på elegant vis og det er morsomt å se at en disippel av Kasparovs sjakk nå er i ferd med å spille seg inn i den ypperste verdenseliten i sjakk. Ja, Wei Yi er der nå med sine 2755 og en brillefin 14. plass på verdensrankingen!

Vi tar en titt på Wei Yi og hans revolusjonerende åpningsspill mot russeren Malakhov:

De fleste sjakkspillere i dag forbinder navnet Sokolov med GM Ivan Sokolov som er født i Bosnia, men som på 90-tallet flyttet til Nederland der han fant sin kone og han representerer nå sitt nye hjemland. Men for meg er den første og største Sokolov russeren Andrei Sokolov som også er stormester i sjakk og som flyttet til Frankrike i år 2000 da han gjorde franskmann av seg. Han har jeg aldri hørt om sier kanskje du? I så fall har du gått glipp av en spennende fortelling om en russisk sjakk-komet som tidlig på 80-tallet var spådd en lysende karrière etter at han ble juniorverdensmester i sjakk i København i 1982 da han bare var 19 år gammel. Å vinne et junior-VM foran spillere som Joel Benjamin og Nigel Short er stort - men på den tiden hadde Sokolov enda ikke mer enn 2450 i rating - så veien frem var både lang og brokete. Allikevel skulle Sokolov ta steget opp i verdenseliten på få år! Han ble i noen år ansett som et større talent enn Nigel Short og Andrei Sokolovs tid skulle også komme.

Sokolov var midt på 80-tallet en av to unge lovende russere som alle var sikre på ville gjøre stor karriere, men som ikke ble like store som en kunne forvente den gang. Sjakkelskere trodde de begge ville passere Anatoly Karpov og utfordre Garry Kasparov før eller siden. Helst siden - for Kasparov var et stortalent som det ikke finnes to av på dusinet - men Karpov virket dødelig nok i 1986 og han fylte tross alt 34 år. De to russiske utfordrerne het Arthur Jusupov og Andrei Sokolov. Andrei Sokolov ble stormester 21 år gammel i 1984, da han også vant det sterke Sovjetiske mesterskapet i sjakk på første forsøk! Slikt er ikke hverdagskost og i 1986 skulle det skje. Andrei Sokolov knuste Rafael Vaganian hele 6-2 i kandidatmatchenes kvartfinale og skulle opp mot erkefienden Arthur Yusupov som var noen år eldre i semifinalen. De hadde møtte hverandre i Moskvamesterskapet i 1981 og i kandidatturneringen i Montpellier i Canada i 1985 og Yusupov hadde et overtak med 1½ - ½ på Sokolov.

Da matchen først startet i Riga i 1986 ble det en rysare av de helt store og jeg kan varmt anbefale folk å spille igjennom denne matchen den dag i dag. Det må være en av de mest spennende kandidatsemifinalene som er spilt noensinne og velspilt var den også. Andrei Sokolov vant matchen 7½ – 6½ og ble kandidatfinalist og skulle opp mot Anatoly Karpov på vårparten i 1987 i kandidatfinalen. De fleste holdt der en knapp på Karpov - men Kasparov sa: "A year ago I would have bet on Karpov without hesitation, but now it is not so clear, Sokolov usually plays the opening aggressively, which may cause problems for Karpov". Andrei Sokolov trodde også selv på egne sjanser etter å ha rast opp i verdenseliten i løpet av kort tid på en måte kun Kasparov og Tal hadde gjort før han på så kort tid. Sokolov selv var altså stor optimist før matchen og det skulle bli hans bane. Han slo Karpov i et turneringsparti i Bugojno 1986, men når matchen startet i februar 1987 ble den unge russeren feid av brettet av en Anatoly Karpov som var mye bedre forberedt og med sifrene 7½ - 3½ vant Karpov hele 4 av partiene i matchen og var suveren. Sokolov stanget hodet mot Karpovs Caro Kann og kanskje var den største feilen i matchen var at han ikke varierte åpningspillet sitt mer. Karpov fikk briljere posisjonelt i dronningindisk og Caro Kann i parti etter parti og tok hjem en velfortjent seier i spanske Linares det året. 1/1-1987 var for øvrig Andrei Sokolov rangert som nr. 3 i verden etter Kasparov og Karpov - tre år senere var han rangert som nr. 35 i verden… Han kom aldri over tapet mot Karpov. Det ble hans Waterloo og etter matchen var han kun en skygge av den kreative og angrepsvillige spilleren som han var før denne matchen.

 

I disse dager spiller Andrei Sokolov det åpne sveitsiske mesterskapet 2017 der han har startet forrykende med 4½ av 5 og leder:

Få sjakkspillere i moderne tid har opplevd den samme berg- og dalbanen som Teimour Radjabov. Stortalentet fra Aserbajdsjan ble lenge sett på som det største talentet av en gruppe unge spillere fra Kasparovs hjemland på slutten av 90-tallet. Spillere som den nå avdøde Vugar Gashimov og verdensstjernen Shak Mamdeyarov vokste opp som store talenter på samme tid som minstemann Radjabov - og disse, og noen få andre talenter, ble gitt en særskilt undervisning i sjakk fra barnsben av. Teimour var yngst av de tre og i 1999, da han fortsatt bare var 12 år gammel, slo han virkelig igjennom internasjonalt etter å ha vunnet det europeiske mesterskapet for spillere under 18 år for mye eldre spillere. Radjabov var på alles lepper, og da han i 2003 slo selveste Garry Kasparov i et sensasjonelt franskparti, ble han sett på som et fremtidig verdensmesteremne.

Mye gikk lenge på skinner for Teimour Radjabov som plutselig og voldsomt fikk et stort fall på verdensrankingen i 2013 da han under kandidatturneringen endte sist med fattige 4 av 13 mulige. I den påfølgende turneringen, FIDE GP Zug 2013 endte han også sist med svake 4.5 av 11 og i Norway Chess 2013 litt senere fortsatte nedturen til Radjabov med 3 av 9. På drøye tre måneder gikk kjempen Radjabov som var oppe på 2799 på LIVE-ratingen ned hele 60 elopoeng og han skulle fortsette å falle videre ned. Hva skyldtes så nedgangen? Den skyldtes trolig rett og slett at han ikke var tro mot seg selv og sin spillestil. Han endret på spillemåten sin og på åpningsrepertoaret sitt da han ønsket å utfordre de beste med en stilart som var mer solid og robust - men dette slo tilbake på det taktiske stortalentet.

Nå er altså Radjabov tilbake. Under FIDE GP i Genéve tok han førsteplassen og ervervet seg 170 GP-poeng. På plassene etter Radjabov som tok 6 av 9 fulgte Alexander Grischuk og Ian Nepomniachtchi på 5.5 og deretter fulgte det en klynge med spillere på 5 poeng - deriblant Shak Mamedyarov som leder Grand Prix sammenlagt. Radjabov er på skuddhold og skal spille siste turnering som går i Palma De Mallorca i november og der deltar ikke Memadyarov og Grischuk som i øyeblikket har de to plassene som kvalifiserer til VM-spill i kandidatturneringen neste vår. I FIDE GP leder altså Shakhriyar Mamedyarov med 340 poeng foran Alexander Grischuk med 336, da disse to er ferdigspilt og førsteplass gir 170 poeng, andreplass 140 poeng og tredjeplass gir 110 poeng - så har tre spillere sjansen til å være med i kampen om de to kvalifiseringsplassene det kjempes om. Det er Radjabov på 241 poeng, og Ding Liren på 240 poeng som begge trenger en tredjeplass, eller bedre, og franske Vachier-Lagrave som har 211 poeng og trenger en andreplass eller bedre i siste Grand Prix-turnering. Radjabov kan altså nok en gang få spille kandidatturneringen i sjakk - der motgangen hans begynt i 2013. Vil ringen sluttes?

 

Vi skal se hvordan Radjabov festet grepet alt i første runde mot Anish Giri:

Hans fulle navn er Hans Christian Tikkanen, han er 32 år gammel og spiller for Lund ASK, og han er fortsatt student. Hans Tikkanen ble svensk juniormester i 2002 17 år gammel og han tok IM-tittelen da han var 22 år gammel i 2007. Det finsk-klingende etternavnet har han etter sin sjakk-spillende far som kom fra Finland til Sverige som barn. Tapio Tikkanen er Hans sin læremester og far, men i sjakkmiljøet er Tapio kjent for et langt liv som sjakkdommer og han har dømt i SM en rekke ganger og han dømmer også sin yngste sønn Hans. Hans Tikkanen vakte oppsikt da han smelte til og tok 3 stormesternormer i løpet av en periode på 6 uker sensommeren 2010. Tikkanens beste prestasjon over sjakkbrettet er ellers utvilsomt hans tre strake SM-titler fra 2011 til 2013. Totalt har dermed Tikkanen oppe i hele 4 SM-titler i sjakk og han er med det blant de virkelig store i svensk sjakk. Spillere som Lars-Åke Schneider og Evgeny Agrest har begge tatt 4 SM-titler i nyere tid – men dette er høyst uvanlig. De to store i Sverigemesterskapets historie - om vi ser bort fra mellomkrigstiden, der mesterskapet ble avgjort gjennom matchspill og folk kunne sitte på tittelen i årevis, er GM Erik Lundin og GM Axel Ornstein de to store som begge oppnådde hele 7 SM-titler i sjakk.

Storfavoritt i år var Nils Grandelius som er Nordens nest beste spiller etter Magnus Carlsen og som er sjakkproff. Han var blant annet en av sekundantene til Magnus under siste VM-match og satser tungt på å komme over 2700 i første omgang. Tikkanen slo Grandelius i det viktige toppoppgjøret i åttende runde i en slavisk-variant som kalles Chebanenkovariant og som Grandelius trolig preppet for Magnus under VM-matchen i fjor. Til slutt vant altså Tikkanen hele mesterskapet på 6.5 av 9, Tiger Hillarp Persson tok andreplass med 6 av 9 på samme poengsum som Nils Grandelius på tredjeplass. Det deltok totalt 7 stormestre i bergergruppen i det svenske mesterskapet, og foruten de tre nevnte stormestrene var GM Emanuel Berg, GM Axel Smith, GM Erik Blomqvist og GM Jonny Hector alle på startstreken. Det er verdt å nevne at Tiger Hillarp Persson har to SM gull i bagasjen og at Nils Grandelius vant i 2015 - Hans Tikkanen er altså den store spilleren i SM de siste 10 årene.

Den nybakte svenske mesteren har to eldre brødre, han har spilt fotball på 5. divisjonsnivå og hans høyeste elotall er 2596 fra 2011. I øyeblikket er han nede på 2503 og om spillestilen sin sier han at styrkene hans ligger på taktikk og i sluttspillene - åpningsspillet er ofte akilleshælen. Tikkanen har deltatt i to sjakk-OL og debuten hans i Istanbul 2012 på Sveriges 2. bord ble sterk! Da spilte han på bordet etter GM Nils Grandelius, men foran GM Emanuel Berg og det luktet virkelig svidd av resultatet. Eller hva skal vi si om 6.5 av 9 mot kvalifisert motstand og en nær 2600-prestasjon som OL-debutant? Det må være heftig. Hans Tikkanen har ellers Garry Kasparov og Tiger Hillarp Persson som sjakklige forbilder og hans drøm er å kvalifisere seg til et nytt sjakk-OL for Sverige - det virker veldig realistisk selv om Tikkanen ikke fikk delta i sjakk-OL i Baku i 2016 der Sverige ble nr. 59 - mens Norge kom på en sensasjonell 5. plass.

Vi tar en titt på hvordan Tikkanen spikret lokket igjen mot Nils Grandelius:

FIDE GP raser videre i Genève, der siste runde spilles lørdag. Det betyr at det hittil er spilt hele 8 runder og Teimour Radjabov ligger ensom i tet med sine 5.5 av 8 mulige. På delt andreplass følger Alexander Grischuk og Ian Nepomniachtchi med 5/8, mens Harikrishna, Mamdeyarov, Li Chao, Adams, Riazantsev og Giri alle har 4.5 av 8 på delt 4-9. plass. Det betyr i klartekst at det er svært jevnt og at sisterunden kan bety vinn eller forsvinn for et par sentrale spillere med sjanser i sammendraget. Et viktig poeng er at Grischuk trolig må holde Mamedyarov på svært god avstand dersom han skal passere aserbajdsjaneren i sammendraget der to plasser gir VM-spill i neste års kandidatturnering. Dette virker lite sannsynlig, men det er likefullt mulig for russeren med en god sisterunde. Radjabov vil faktisk med seier i Genève komme opp i 241 poeng og det er et godt utgangspunkt før siste runde i Palma de Mallorca der Radbjabov og Ding Liren trolig vil kjempe side om side sammen med Vachier-Lagrave om å passere Mamedyarov og Grischuk i sammendraget til FIDE GP. Mamedyarov og Grischuk vil uansett utfall i Genève fortsatt trone på topp i sammendraget før siste turnering - men der kjempes det om en poengsum på 170 poeng, og da både Mamedayrov og Grischuk er ferdigspilt når Genève er over, er det opp til nevnte trekløver om de passerer dem, eller ei. Mulig vil det være.

At Radjabov lykkes med sin nye spillestil, som han har hatt endel år nå, er for meg overraskende. Hans største talent er nemlig den taktiske slagkraften, og den mer posisjonelle Radjabov, som dukket opp i forkant av kandidatturneringa i Kazan i 2011, og som fikk smekk på fingrene og stor skam i kandidaturneringen i London i 2013, er i mine øyne ikke den beste utgaven av Radjabov vi har sett. Teimour slo Kasparov allerede i 2003 som 15-åring i fransk som svart og var da spådd en lysende karriere. Fremgangen var til å ta og føle på og frem til 2012 - da han spilte seg opp til en LIVE-rating på 2799, og en offisiell rating på 2793 - gikk ting virkelig Radjabovs vei. Men så kom fallet. Han studerte mye sjakk før kandidatturneringen i London i 2013, men mislyktes totalt under denne turneringa som Magnus vant. Radjabovs fall ble langt og vondt og endte i 2016 med en rating på 2710...

Men aserbajdsjaneren hadde is i magen. I stedet for å spille åpne turneringer, falle mer i rating og gå ut av verdenseliten - satte han seg på gjerdet, jobbet med sjakken i det skjulte, og ventet på sine sjanser. Invitasjonene står nemlig ikke i kø til en som plutselig var nede på 2710! Dermed ble det kun spill i hjemlandet under Gashimovs minneturnering og i FIDE sine store turneringer World Cup og FIDE GP og i noen få andre turneringer. Totalt har Radjabov på de to siste årene kun spilt 69 klassiske turneringspartier - noe som er relativt lite på toppnivå. Nå virker det altså som om han har funnet en god kur - selv om det er alt for tidlig å si om han kan vende tilbake til et 2800-nivå som han akkurat hadde inne i sitt storhets år 2012. Uansett er dette en spennende spiller som i sine velmaktsdager spilte kongeindisk til den store gullmedaljen og som var viden fryktet for sin dragevariant i siciliansk.

Vi tar en titt på det viktige oppgjøret mellom Radjabov og Svidler fra FIDE GP:

Leon Master 2017 er nylig ferdigspilt og vinner ble Wesley So som slo Vishy Anand i finalen etter knusende spill i det første lynsjakkpartiet i omkampen av mesterskapet. Dette er en årlig hurtigsjakkturnering som spilles i spanske Leon med fire deltakere som spiller etter Cup-systemet. To ulver, og to noe svakere spillere, spiller i en seedet turnering der de to ulvene i praksis alltid møtes i finalen. I år var det GM Jan-Krzysztof Duda og den lokale helten IM Jaime Santos som var ulvemat og mens Wesley So slo ut relativt sterke Duda - slo Anand ut IM Santos. Dermed var det klart for finale i hurtigsjakk over 4 partier med tenketid 20 minuttter og 10 sekunders tillegg. Disse partiene endte 2-2 og det var Wesley So som var nærmest seier i det ordinære spillet. I omspillet var han suveren og knuste Anand i det første matchparti og remiserte det andre. Vel blåst Wesley!

Det blåser for tiden en kald vind Anands vei og han sliter med å holde følge med de beste i verden i både den klassiske sjakken, og i de raske disiplinene. Hurtigtoget fra Madras er ikke så hurtig lenger og Tigeren fra Madras glefser ikke fra seg like fryktinngytende lenger. Anands spill virker til tider rett og slett litt tannløst. Jeg gleder meg derfor til å se hans tre partier mot Garry Kasparov i lynsjakk og hurtigsjakk i Saint Louis i midten av august. Der tror jeg Anand blir spist levende av en virkelig tigeren i sjakken rike - ex-verdensmester Kasparov! Wesley vil nok slå godt ifra seg mot den aldrende kjempen Kasparov i august - men selv det gjenstår altså å se. Uansett har Anand et lerret å blekem og en jobb å gjøre, hvis han vil tilhøre den ypperste verdenseliten i sjakk i noen år til. Langsjakkratingen hans er på hele 2783 og han kjenner pusten fra spillere som Ding Liren, Karjakin, Grischuk og Giri i nakken - og den dagen Anand er ute av topp-10 i verden - tror jeg han langsomt trapper ned...

Wesley So har et langt sjakkliv foran seg. Han fortsetter altså å imponere og i erfaringens kamp mot ungdommelig pågangsmot vinner pågangsmotet forbløffende ofte. Det handler nok også noe om at en eldre spiller har mindre energi, og at han dermed ikke klarer å regne like mange varianter - vurdere like mange stilling og dermed ta like gode avgjørelser som i sine beste dager. Wesley So sin neste oppgave er Grand Chess Tour Sinquefield Cup der han møter Magnus Carlsen, Fabiano Caruana, Sergey Karjakin, Hikaru Nakamura, Maxime Vachier-Lagrave, Viswanathan Anand, Ian Nepomniachtchi, Levon Aronian og Peter Svidler. Turneringen starter 2. august og vi gleder oss da til å se både Magnus og Wesley i aksjon. På Kasparov sitt lykketallsdag - den 13. august - starter så det alle ser frem til. Kasparovs store comeback i hurtigsjakken og lynsjakken i Saint Louis Rapid & Blitz 2017! Vi gleder oss. Riktignok er ikke Magnus på plass - men når selveste Kasparov skal opp mot folk som Fabiano Caruana, Sergey Karjakin, Hikaru Nakamura, Viswanathan Anand, Ian Nepomniachtchi og Levon Aronian - så smaker det fugl av retten. Bare å glede seg til en femretters middag og håpe at det serveres dessert også…

Her er Wesley So sitt lekende spill med hvit mot Anand i Leon Masters 2017: