Foto: Anniken Vestby
Indisk sjakk er noe av det mest spennende i verden for øyeblikket og da tenker jeg ikke på det indiske esset Vishy Anand som er i ferd med å falle nedover verdensrankingen i sjakk. Jeg tenker på de nye, unge spillerne. De som drar verdens rundt på åpne turneringer og stadig vekk vinner turneringer. De som har vunnet aldersbestemte klasser under verdensmesterskapet i sjakk i årevis og som nå tar skrittet opp mot 2700-nivå. I stadig økende takt kommer India og de har allerede dominert FIDE sine ungdomsmesterskap i en årrekke. Spillere som 22 år gamle Santosh Gujrathi Vidit, 24 år gamle Baskaran Adhiban og 24 år gamle Parimarjan Negi er i ferd med å slå ut i full blomst, og da vil de slå følge med essene i Indisk sjakk, Vishy Anand og Pentala Harikrishna som er over 2700 i rating - i tillegg har erfarne Krishnan Sasikiran vært over 2700 tilbake i 2012. Det gror altså i indisk sjakk og verdensstjerner kommer tilsynelatende rekende på ei fjøl.
Men selv om India har hatt Anand i en årrekke, har de ikke den samme kulturen som Kina har til å foredle storspillere helt i den ypperste verdenseliten. Statistikk støtter dette synspunktet for selv om India har godt over 300 tittelholdere i sjakk, Kina har kun 150, så har Kina omtrent like mange stormestre i sjakk som India. Kina har 43 mens India har 45. Titter vi oppover i systemet ser vi også at Kina har fem superelitestormestre (2700+), men India kun har to. Allikevel snakker alle om India og Magnus har lenge hatt tro på India. Grunnen er de unge talentene som stormer frem. Den 11 år gamle Praggnanandhaa er allerede IM i sjakk, og spiller i disse dager for et GM-napp i en stor åpen turnering i Russland, der han før siste runde har en ratingprestasjon på hele 2556 etter 8 runder. Våren 2015 ble han forøvrig verdens yngste IM i sjakkhistorien - han var kun 10 år og 9 måneder gammel da han oppnådde tittelen.
Nesten like sterk er 12 år gamle Nihal Sarin som scoret en stormesternorm, sin første, på Fagernes i påsken. Han er uhyggelig sterk for sin alder, men noe slår meg likevel. Det er Leko-syndromet. Peter Leko er vidunderbarnet som i sin tid ble stormester i 1994 kun 14 år og 4 måneder og 22 dager gammel. En enestestående bragd på den tiden, men allikevel ble han aldri verdensmester i sjakk! De største vidunderbarna blir ofte ikke verdensmester i sjakk, og ser vi på noen av de største vidunderbarna i sjakkhistorien slik som Parimarjan Negi, Sergey Karjakin, Teimour Radjabov, Bu Xiangzhi, Étienne Bacrot, nevnte Leko og Judit Polgar så ble de aldri riktig så store som en forventet at de skulle bli. En forventet nemlig at disse blir verdensmestre og Leko og Karjakin har jo kommet grådig nært.
Likevel lærer det oss kanskje to ting. For det første er det vanskelig å si hvem som lykkes, for det andre er en tidlig topp i sjakk ikke nødvendigvis det ultimate. En kan brenne ut kruttet tidlig og miste motivasjonen. Jeg tror det var det som skjedde Parimarjan Negi, som ble stormester i samme alder som Magnus, men som aldri har nådd 2700 likevel. Kanskje skyldes akkurat det sjakkultur. India hadde ikke en Anand som øste av sin kunnskap over Negi sine skuldre, mens Norge hadde en Simen Agdestein som gjorde det over Magnus sine skuldre. I tillegg hadde Magnus en rekke andre fordeler som kort reisevei til de store turneringene, mye bedre økonomi og muligheter til å trene med de beste som Heine Nielsen og Kasparov. Derfor blir det spennende å følge Praggnanandhaa og Nihal fra India på 11 og 12 år - vil en av de lykkes med å bli verdensmester i sjakk? Vi får se!
Vi ser her et berømt angrep av fra 11 år gamle Praggnanandhaa: