Tegning av Rolf Klaudiussen
Bobby Fischer henger på veggen over skrivebordet mitt og ser ned på meg når jeg jobber med sjakk. Nederst på bildet står Bobby Fischer siste ord - om livet selv... På bildet utstråler Fischer arbeidslyst og seriøsitet der han henger. Dette var en kar som virkelig jobbet med sjakken - for hardt arbeid adlet Bobby Fischer! Derfor er det helt på sin plass å ha verdens største sjakkspiller hengende over pulten sin i en liten arbeidskrok i Sjakkfantomet hule. Fischer er utvilsomt den aller største og han viste det gjennom å sette større og mer markante spor i sjakkhistoriens enn noen annen spiller har gjort til dags dato. Hva skal vi si om en mann som tok opp kampen mot et helt sjakkhegemoni alene for så å overvinne det? Det kom et paradigmeskifte i sjakkhistorien som vi aldri har sett maken til i 1972 - og plutselig fikk vi en oppblomstring for sjakken i vesten som har vart frem til i dag. Større kan det ikke bli. Det Fischer fikk til i årene 1970-72 er uten sidestykke sjakkens vakreste fortelling. En fortelling som er forsøkt gjenfortalt 1001 ganger - men som i et sant eventyr - overgår virkeligheten alle gjenfortellingene. Ingen har nemlig helt klart å fortelle hele den sanne historien om gutten fra Brooklyn i New York, som endte opp i lille Reykjavik der han gjorde sitt aller siste "sjakktrekk" i 2008 ved å få puste fredfullt ut og endte opp på en liten, stille kirkegård i Selfoss, langt borte fra alle som var ute etter pengene hans og det som verre var. Han var da rik på penger, opplevelser og berømmelse - men fattig på de virkelig viktige tingene som alle menneske søker etter et langt liv. Mentalt var Bobby på bristepunktet, og uten stabilitet, harmoni og mye menneskelig varme rundt seg hadde Fischer et vondt liv på slutten. Han var rett og slett syk, ensom og nærmest forlatt da han forlot denne verden med de bevingede ord: "Nothing is so healing as the human touch".
Fischer scoret 187 på en IQ-test på renommerte Erasmus Hall High School og var et geni i gigant-klassen. Han kunne blitt hva som helst innenfor det intellektuelle landskapet om skjebnen hadde ville det annerledes - men sjakken tok han og preget hans liv. Lille Bobby sitt liv startet tragisk uten en nærværende far og han vokste opp sammen med søsteren og moren. De to barna fikk i oppveksten i store perioder seile sin egen sjø - og Fischer viet seg til sjakken alt som 6-åring. Slik jeg ser det brukte Fischer sjakken som terapi mot en virkelighet som ble for tøff for han uten en far og med en mor som hadde store problemer. Det endte opp i en slags tragedie etter 1972 da han ble verdensmester - etter dette innhentet virkeligheten til slutt hans flukt. Den dagen han la sjakken på hylla, og ikke hadde noe nytt å fylle tiden sin med, fant frykten og de paranoide-tankene sin næring i tomrommet sjakken etterlot. Det gikk nedover med Bobby utover 70- og 80-tallet, og da han i 1992 overprøvde amerikanske myndigheter, og valgte å spille en oppvisnings-match i krigsrammede Jugoslavia - var helvete løs for den berømte, og etter hvert beryktede, sjakkspilleren. Dette ga selvsagt ny næring til de gamle paranoide tankene Fischer allerede slet med - han var blant annet antisemittisk - og Fischer ble mer og mer en parentes i det gode selskap. Det hele toppet seg i 2001 da Fischer uttrykte ting som slett ikke egner seg på trykk - etter angrepet på World Trade Center. Han frydet seg rett og slett over det som hadde skjedd - og med TV-bilder av et Fischer-bilde - og stemmen til en forstyrret mann - fikk Fischer sitt renommé seg en total knekk. Fischer var på denne tiden en herjet sjel, og da han ble arrestert i Japan i 2005 fryktet vel de fleste sjakkspillere, som fortsatt hadde et hjerte for sjakkspilleren Bobby, at det nå kom til å skje ting med Fischer som ville bli stygge. Det rørende, for de som kun hyller Fischer for hans sjakk og som har medlidenhet ovenfor sykdommen han utviklet, var at sjakkmiljøet på Island valgte å spille det storpolitiske "sluttspillet" på Bobby Fischer sine vegne. På elegant vis fant de en mulighet i lovverket som ga Fischer en slags klarering til en "hjemreise til Reykjavik" i 2006 der han symbolsk nok døde 64 år gammel den 17. januar 2008.
Mellom disse to ytterpunktene i Fischer sitt liv - barndommen og alderdommen - åpninga og sluttspillet i sjakk - var det et heidundrende midtspill som Fischer spilte på eminent vis i mange år. Hans slående intelligens ble hans våpen og da Fischer vokse opp i USA på 50-tallet, der den lille Bobby ble et slags kultfenomen - bare 13 år gammel - da han spilte "Århundrets parti" i 1956 mot Donald Byrne. Han ble et av mange symboler på den amerikanske drømmen. En fri mann som skulle knuse Sovjet nærmest alene. Alt som tenåring levde den drømmen i Fischer sitt sinn, og han ble bedre og bedre og 16 år gammel kunne han leve av å spille store turneringer krydret ved det å spille oppvisnings-matcher eller simultansjakk over hele USA. Han tok konsekvensen av dette og sluttet på High School. Etter å ha vunnet det amerikanske mesterskapet en rekke ganger, og yppet seg mot resten av verdenseliten i sjakk ved flere anledninger før fylte 17 år. Fischer var alt blitt et begrep. Ja, allerede som 16 åring slo Bobby Fischer den tidligere verdensmesteren Vassily Smyslov i kandidatturneringen 1959 - det er suverent. Jeg har aldri sett maken til sjakk fra en 16-åring, hverken før eller siden, og det er da heller ingen andre 16-åringer som har banket en fersk ex-verdensmester i sjakk i så ung alder. Både Magnus og Kasparov var 17 år da de nedla sin første ex-verdensmester i klassisk sjakk. Fischer blomstret videre utover 60-tallet og med sin moralske ryggrad stilte han krav til russerne som ingen andre før han hadde våget å stille!
Trolig trakk Rueben Fine seg fra kandidatturneringen i 1948 fordi russerne kom til å samarbeide der - noe han skrev om i det amerikanske bladet "Chess Life" på slutten av 70-tallet. Men på 40-tallet våget ikke Fine å si sannheten for hvorfor han ikke ville bruke 3 måneder av sitt liv i Moskva. Han visste nok som psykolog at sannheten også kan brukes mot mennesker - og at paranoid-kortet ville blitt trukket frem - og vist han - om han ikke holdt munn ovenfor russerne - som på den tiden også hadde stor makt i verdenssjakkforbundet FIDE. Reuben Fine var også i opposisjon til det amerikanske sjakkforbundet, akkurat slik Fischer var det noen år senere, da de ikke ivaretok amerikanske interesser sterkt nok. Kort fortalt våget Fischer der Fine sviktet. Fischer tok opp kampen og spilte med i to turneringer der han så russerne i kortene og deretter gikk han hardt ut etter at de "jukset" i Curacao i 1962. Etter dette satte Fischer makt bak kravene sine - og da arkivene til KGB ble åpnet mange år senere kunne en hel verden lese, og se, at Fischer hadde rett - russerne hadde inngått et avtalt spill i 1962. Kravene til Fischer var på den tiden svært omfattede og handlet om å få bedre spilleforhold, høyere pengepremier og han krevde i tillegg at kandidatmatcher skulle foregå mann mot mann. Det siste burde være en selvfølge - siden sovjeterne hadde mange flere spillere med, enn vesten, og således kunne manipulere VM-turneringene. Noe vi i dag vet at de også til en viss grad gjorde. Det siste var et ufravikelig krav fra amerikaneren, som fikk kravet sitt igjennom. Også pengekravet var viktig, og etter hvert ble premiene høynet slik at en kunne leve av sjakk gjennom turneringsspill om en var blant de beste i vesten (de hadde jo ikke statslønn slik russerne hadde). Bent Larsen mente for øvrig at Fischers moralsk ryggrad av og til kunne gå vel langt og få litt komiske konsekvenser. Da Bobby spilte i kandidatturneringen i 1959 - 16 år gammel - fikk han nemlig daglige gaver fra arrangøren i Zagreb. En dag fant han to flasker likør, og en flaske god vin, ved bordet sitt. Da han kom opp på hotellrommet sitt tok Fischer konsekvensen av synspunkt sitt om at alkohol var en gift - så 16-åringen helte like godt ut likøren i vasken - så ingen skulle rammes av den. Bent Larsen kom visstnok ramlende inn døra akkurat i tide til å redde den siste vinflasken. Angivelig med gangstermetoder som Bobby satte så stor pris på – at han lot Larsen få gå fri etter hendelsen.
Bobby Fischer likte nemlig både livet, og alt som hører til, og selv om han var en ensom ulv lot han alltid andre få drikke sin vin i fred om du skjønner hva jeg mener. Akkurat som han i sine vennskap med ulike mennesker holdt en god takt og tone på det personlige plan før alt helt mot slutten tårnet seg opp for han og folk flyktet fra den løse kanonen. Noen konflikter ble det selvsagt i årenes løp, med en så eksentrisk mann - men det blåser på toppene også for andre. Jeg velger altså å huske Bobby Fischer for løftet han ga sjakken i vesten og fra å være en russisk paradegren - ble det en mulig levevei og i hvert fall en stor og fin aktivitet som kan dyrkes over hele verden. Hans prestasjoner over brettet fra 1970 - da han vant kandidatturneringen på Palma De Mallorca med hele 3.5 poeng foran spillere som Bent Larsen, Efim Geller og Robert Huebner - er uovertruffent i både fortid og fremtid etter 1972. Det er ikke rart at mange middelhavsfarere i livet ikke forstår fenomenet Bobby Fischer hans psyke på den tiden var beinhard og hans genialitet var udiskutabel. Veien fra genialitet til galskap kan synes kort for noen - men Bobby Fischer er uovertruffent i sjakkhistorien og en slik mann er så lite gal som en kan forbli. Per definisjon er han noe helt spesielt. Forskjellen på galskap og genialitet er slik jeg ser den egentlig uendelig lang. Ikke fordi genialitet ikke har sine begrensninger - det har den. Men galskapen har ingen begrensinger og ingen tullebukk blir verdensmester i sjakk. I tilfellet Bobby Fischer bikket det over i paranoia senere i livet som jeg har vært inne på, men når sjakken sluttet å sysselsette tankene hans - og ikke ble en terapi mot selve livet lenger - så ble konsekvensene deretter. Tidsvitner som Bent Larsen og Anatoly Karpov har skrytt av Fischers genialitet og Karpov snakker den dag i dag varmt om sine hemmelige møter med nettopp Bobby Fischer midt på 70-tallet da de prøvde å fremforhandle en match i 1975. Jeg velger altså å huske den Bobby Fischer som vant kandidatsemifinalen mot Mark Taimanov med 6-0, den Bobby som gruset Bent Larsen 6-0 og den Bobby som høvlet ned Petrosian 6.5 - 2.5. Det ligger en mental råskap bak slike resultater som jeg tror få mennesker forstår mye av. Resultatene er helt enestående - de er uten sidestykke i sjakkhistorien og selv Garry Kasparov må derfor melde pass for sjakkens Zeus. Gudenes Gud - Bobby Fischer - som ble kronet til verdensmester i sjakk torsdag 31. august 1972 er den aller største i sjakkhistorien.
Her er Fischers mest berømte kombinasjon, spilt da han var 13 år gammel: