Posisjonsspill eller angrepsspill?

Det er en evig åndskamp mellom de som forfekter sjakkens to motpoler - posisjonsspillet og angrepsspillet. Den første spillemåten, posisjonsspillet, kom sist og ble egentlig ikke fullt ut akseptert og definert før Wilhelm Steinitz på 1880-tallet startet et nitidig arbeid med å skifte spillestil og bli "aksjemegler" over sjakkbrettet. For posisjonsspill handler om å bytte ut goder, om å ha mer kunnskap om hva som er bra for en og hva som er mindre bra - for så å legge sten på sten i arbeidet med å bygge opp en god stilling over brettet.

De konservative er ofte forkjempere av det rene posisjonsspillet som den første verdensmesteren i sjakk, Wilhelm Steinitz var opphavsmann til, men som den tredje verdensmesteren Jose Raul Capablanca strukturerte og forfinet til mye av det som det er i dag. Ironien ville ha det til at Capablanca ble detronisert av en angrepsspiller - Aleksander Alekhin som forfinet det klassiske angrepsspillet ved å ta inn posisjonelle elementer i det totale regnestykket. Matchen mellom Capablanca og Alekhine i Buenos Aires i 1927 ble således toneangivende for flere generasjoner av sjakkspiller fordi en kan lære så mye av denne matchen. Denne kampen bølget litt på slutten selv da Alekhine ledet an, mens Capablanca var toneangivende i flere av avslutningspartiene der han blant annet spilte bort en knusende posisjonsfordel i parti 27. Skal en studere posisjonsspillet i sjakk kommer en ikke utenom matchen mellom Alekhine og Capablanca fra 1927 som Magnus Carlsen forøvrig har stor sans for.

Angrepsspillet er enklere å forstå. Det handler ikke om å vurdere om en bonde er sterk eller svak, om et felt lar seg utnytte i sluttspillet som plattform for kongens invasjon, om løperparets fortreffelighet eller om det å bygge en fordelaktig bondestruktur. Angrepsspill handler i bunn og grunn om det å skape svakheter i motstanderens leir, gripe initiativet og angripe disse slik at materiell eller kongen faller. I sitt mest primitive uttrykk er det kun kongens borg - som regel rokadestillingen - som angripes og faller den er spillet som kjent over. Åndskampen mellom de to fraksjonene om hva som er best - posisjonsspill eller angrepsspill - ble etter hvert dødt løp da de to stilartene smeltet mer og mer sammen ved hjelp av storheter fra sjakkens høyborg moder Russland. Stilarten som har hatt størst suksess og som etter andre verdenskrig har blitt toneangivende er nemlig den universelle stilen. Det er en stilart der en er universell i uttrykket sitt og ikke følger tidligere dogmer slavisk. En spiller angrepsspill og posisjonsspill i skjønn forening for i bunn og grunn handler det om å finne beste trekk til enhver tid.

Vi ser hvordan Capablanca trolig kunne gitt VM-matchen i 1927 et annet utfall, hvit trekker og vinner: